Moro med ord og uttrykk!

Tjuv og tunfugl

Skjor

Det er på tide å helse på ein fugl igjen. Denne er i alle fall lett kjenneleg, med det karakteristiske mønsteret og fordi ho gjerne heldt til nær hus og folk. Dermed er det også rimeleg at det har spunne seg ein rik tradisjon rundt skjora.
Men ho har eigentleg ikkje meir enn tre namn i norsk talemål. To av dei er dessutan for sideformer av kvarandre å rekne.
Skjor med variantar er nok det ordet som har det største territoriet. I nord og vest rår dette grunnen så å seie aleine, men det finst også mange stader austafjells.
Det er fleire avvikande uttaleformer:
Skjør (stundom skjørr) Austlandsflatbygdene, Sør-Østerdalen, Valdres, Hallingdal, Fyresdal, austre Sør-Trøndelag, Meråker, Verdal
Skjur nordafjells, går så vidt inn på Nordmøre.
Skjir eller skjyr er gammalt i Stjørdalsbygdene.
I norrønt har vi skjór, og i svenske dialekter skjor, skjora og skjura.
Så har vi dei med vokal e eller æ, som altså må reknast som ei sideform til skjor. Einstava skjer, skjær e.l. hører heime sønnafjells, kanskje med tyngdepunkt i Agder og Rogaland. Skjære eller skjere rår grunnen i eit søraustleg område. Elles må vi ekne med at skjære spreier seg i dag i kraft av statusen som rettskrivingsform i bokmålet.
Det er to teoriar om etymologien til skjor/skjære: Enten kan det gå til ei rot med tyding ’vera spiss’ e. l. (sjå nedafor om skate), eller til ei som tyder ’den skinande’.

Skate som namn på skjora har ei interessant utbreiing: Nord-Gudbrandsdalen, Folldal (uttalt skatu eller skato) og Valdres. Så er det ei enkeltopplysning frå Nøtterøy om at skate der har vore brukt i lag med skjere. Som kjent heiter skjora skata på svensk og skade på dansk. Skata har vi også i norrønt, i lag med skjór, som nemnt ovafor. Det er ikkje usannsynleg at skate har gått vidare før, slik at det norske området vi no ser, blir eit relikt. Etymologien går her garantert på det å vera spiss, med tanke på den lange stjerten, jamfør skat om toppen på tre og verbet skata om å smalne mot enden.

Vi skal ikkje underslå at skjura i Namdalen og Nord-Norge blir brukt som namn på det kvinnelege kjønnsorganet. Og dette fuglenamnet er sjølsagt anvendeleg som skjellsord. I Meråker er ei skjør rett og slett ei sladrekjerring. Talrike samansetningar som tullskjor, villskjor og skrekkelskjor hører med i bildet. Det nordtrønderske sprutskjur beskriv ei skravlebøtte av verste slag.

Skjora har ord på seg for å vera tjuvaktig og særleg ute etter blanke ting, sannsynlegvis med urette. Likevel er det stas å ha ho i tuntreet. Når ho skrattar rundt husa, varslar ho framandfolk, heiter det. Ein har også teke varsel for sommaren av kor høgt i trea ho byggjer reir (høg plassering = regnsommar og vice versa, men det finst også eksempel på at ein har trudd det omvendte). I slaktinga kunne skjora finne ein ekstra godbit: ”Han er etter fordelen som skjera etter tarmen” sa dei i Eiken.

Til slutt denne gåta frå Inderøya: ”Kor a hoppe, skjura, når a e årsgammel?” Svar: inn i andre året!

(foto: Kristian Voldheim)

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: