Tvistade

Vi har skrive en del om is her i spalten, og i den samanhengen er det folk som har ønska litt stoff om isfenomenet tvistade. Dette får vi når det kjem overvatn på isen og dette frys til igjen, slik at det blir to lag med is. Det kan vera luft eller vatn imellom, og kan oppstå både på elv og vatn. Det blir oftast sagt tvistae eller tvista, stundom også tvesta. Dessverre har vi ikkje noko godt bilde av dette akkurat for handa.

Ein kar på Gjøra i Sunndal meinte dei brukte ordet spesielt mykje på heimgarden hans. Dei opererte ofte nede på isen på elva Grøvu, og der var det gjerne tvistae om vinteren. Men det går nok vidare enn som så. Det ser ut til å ha vore brukt først og fremst i store delar av Austlandsområdet, og i Agderfylka. Dessutan er det registert frå Røldal, Jølster, Nordmøre og Sør-Trøndelag.

Kaare Bakken fortel i Telemarksavisa TA om tradisjon med isfiske etter aure til julekveldsmat: » -Det var ein hard tørn bare det å få vekk snøen og hogge seg gjennom is og tvistader med isvekkje». Daniel Dvergsdal i Jølster held fram at det  var trygt å kjøre på fjordisen når det var tvista. Om eitt kompakt islag sa dei at «isen låg på lopte», og da var det mindre trygt å kjøre på han.Litt andre erfaringar hadde Kristian Gravdal frå Kyrksæterøra. I følgje han kunne tvista vera nifst dersom det var mykje vatn oppå den første isen og ein så gjekk gjennom. Dette hendte særleg på seinvinteren, ofte innmed land.

Stade heng saman med å stå, og er gjerne nytta om samanpakka masse, som i høystade. Når ein i Kvennværet på Hitra gir opp stae som nemning for dobbel is, så er vel det forkorta for tvistae.

Det finst ikkje så få andre ord for dobbelt islag: Tvistøå frå Tingvoll står jo nær tvistade. I Trøndelag, først og fremst i nordfylket, finst orda oppstapp, oppstappi eller oppstoppi. Oppstuis, som ordboksmannen Hans Ross har frå Trøgstad og Odal, er nok «oppstode-is». I Gauldalen er det sagt tvi-is, og på Hadeland har tvibotn vore nytta i denne tydinga. Fosenbygdene kan oppvise ordet tvistopp(e), som også kan brukast om dobbel skareskorpe. Av meir «gjennomsiktige» ord finn vi  t.d. oppvassis (Meråker) og opp(å)vatningsis (Brekken), og som ein vil vente seg, dobbel(t)is.

Stundom blir tvistade særleg brukt om det øvste laget. Elles kan ein nyansere med å kalle det øvste laget for oppåis og det nedste for punni-is, underis e.l.

Reklame

Elva kjøver

Her ser vi eit godt eksempel på fenomenet kjøving. Det vil seie at ein bekk eller ei elv blir demt opp av is som frys til og svell opp. Bildet er tatt av Anders Johnsen i Sunndal og viser kjøving i bekken Litlharema. Takk til Anders for at vi fekk lov til å bruke bildet!

Ordet å kjøve om dette ser ut til å vera ganske utbreidd både sønnafjells og i indre Trøndelag. Belegg er det også frå Saltdal. Det er vel ei spesialisering av den allmenne tydinga av kjøve, nemleg å kvele. Truleg er det tenkt på tilstoppinga av elva/bekken. I Øksendal på Nordmøre sa dei at elva legg kjøvhøla når ho kjøver, og i nabobygda Sunndal er kjøvgard eit uttrykk for rygg som dannar seg når elva kjøver på denne måten.

Eit anna ord som blir brukt om dette, er å krava. Meir utbreidd er dette om begynnande tilfrysing, når det legg seg ei tunn skorpe. Men om tilstopping av is i elve- og bekkefar er det brukt ein del plassar på Nordmøre, i Trøndelag og på Helgeland. Det finst også i variantar som å kræv, kråvvå eller kråggå. Slik oppdemt is kan bli kalla krav; i Foldereid også kravbom. Og kjøvis er sjølsagt også kurant nemning for slik is.

I Agder og Telemark har dei verbet ora om dette, og or om issørpe som demmer opp vatn. Her er det interessant etymologisk smanheng med verje, og det har nok opphavleg tydd demming meir allment.

Somme plassar kan elva kreppe opp (Jølster, Breim, Lensvik, Orkdalen, Gauldalen). I Fron og Gausdal kan ho ræse, og på Jæren kova. Å stævle er brukt i Østerdalen, og dessutan somme stader i Troms, bl a Bardu. Til norrønt stífla ‘demme opp’. I Namdalsområdet (Otterøy, Overhalla) er det sagt at elva eller bekken husar opp. Når «bekkjen husa seg» i Sunndal, frys han opp slik at det blir ope rom under isen.

Det er sagt at det skal bli snøfall når elva kjøver; eventuelt at det skal bli mildare vêr.

Tilfrysing

Det er sesongen for dette no. Den første tynne isskorpa som legg seg, og som gjerne er berre som ei sørpe, kallast for sårr. Uttalen kan også vera sørr, særr eller sarr. Normalisert skriftform er sor. Mest typisk hører ordet heime  i Trøndelag, på Nordmøre og i Østerdalen. Det er helst heilnorsk ordmateriale, men ikkje direkte belagt i norrønt. I svenske målføre finn vi det som sår, og truleg er det etymologisk i slekt med saur, som betyr skit, lort, gjørme e l.

På dette stadiet, når speiken ikkje er bunden fast saman, seier det på Hitra at det er sårrfrøyst.

Frå min barndoms dal Sunndalen har eg med meg sildgrynsnerk som ord for eit veldig tynt islag. Vi veit det kan bli snerk på suppe, og sildgryn er ei suppe med sildbitar og byggryn i.

Som rimeleg er, har vi også eit verb for det å danne seg sårr: å sårra eller sårrå, eller i refleksiv form sårras(t), sårrås.

I ei trønderbygd var det ein gartner som hadde tatt ut og lagt utover glasrutene i drivhuset sitt. Seint laurdagsnatta kom ein ”bedugget” kar heim frå fest og vart gåande og trø rundt på dette.- Jaggu hi det sårrås på ja! sa han.